Barndom på Øvre Nyhavna

Historier med autentisk ryggrad

Emil Simonsen, født 1893, vokste opp med mor, far og ni søsken i arbeiderbydelen Lademoen. Det er barnebarnet hans, Erik Stenvik, som har skrevet ned bestefarens barndomsminner fra dette området med utgangspunkt i et lydbåndopptak fra 1972.

Familien bodde i Strandveien 37, i det området som i dag går under navnet Svartlamon, rett ovenfor der ubåtbunkeren Dora 1 ligger nå. Den gang Emil

vokste opp var det sparsomt med bebyggelse på nedsida av Strandveien, og som navnet sier, lå sjøen og fjæra nedafor. «Fjæra utover mot La’hammar’n va værdens fineste badeplass. Heile vein utover der va det fin sandboinn. Vi fanga to fine åla der, gett», forteller Emil.

Det var han og broren Olaf som klarte det kunststykket. De fanga ålene med bare hendene i den lang-grunne fjæra. «Vi ha dæm i ei bøtt og gjekk på Hotel Scandinavie. Kjøpt dæm med ein gang, dæm, for eifæmti for støkke. Det va bra betaling det, tre krona», fortalte Emil.

Det var barnerike familier på Lademoen den gangen. I firemannsboligen der Emil vokste opp bodde familien Kristensen med åtte unger, Jørgensen med seks, Lerdal med sju, «og vi va ti. Det bli vel enogtredve det», slo Emil fast. I bakgården bodde en gammel skomaker med kone, og på loftet «Karen Kniva», som levde av å veve matter. Hun fulgte også nøye med på hva alle disse ungene foretok seg: «Hu kom no me hauet utgjænnom vindue der og ropt når det va nå.»

Alkoholmisbruk forekom da som nå, men politiet som kjente til forholdene, slo hardt ned på den slags. Emil forteller om en gang han og flere unger satt på en tømmerstokk ved uthuset på Rinnangården, det siste huset på nedsida av Strandvegen, vis-a-vis der han bodde. Dit kom også tre menn fra området og slo seg ned. En av dem var Oskar Olsen, en velkjent «skjænkemann» som bodde i Nortvedts gate i følge Emil.

Det som skjedde videre beskriver han slik: «Så kjæm’n politifullmækti Eriksen innover, så morsk sjø. Det va nå te kar ska æ sei dæ, med spissskjægg og lorgnætt. Og så kjæm’n dirækte ne’over te’n Oskar Olsen, åpne trøya hans og tar opp vinflaska av lomma hans og tømme a. Det va aldeles som nå’n hadd fortælt’n at’n hadd vin, men han så det vel antagli når’n kom, sjøl om han hadd flaska i innertrøylomma. Det va laddvin, – vi kalt det for ladd. Det va semplaste sort vin. Det va ein Ås som dreiv forrætning i Innherredsveien som dæm kalt for ladd-Ås. Ja, og hu Bolla Rinnan sælt. Hu i går’n overfor oss.
Hu sælt ladd.



Disiplin og avstraffelse

Disiplinen blant ungene ble også opprettholdt med harde midler og korporlig avstraffelse. Om noen ble rapportert til politiet var det skolens oppgave å gi elevene pryl. Emil forteller om en gang han og flere andre lekte «Tjyv-Lars» der en skulle fange de andre. Det skulle markeres med et rapp over baken med en kvist. Da Emil forfulgte kameraten Einar inn i Jensen-gården, prøvde han å unnslippe over et plankegjerde. «Men så fekk æ tak i foten på’n, æ, og så slo æ’n på enden med sveipa. Det va itj nå har’t, veit du, men det va no for å marker at æ ha tatt’n. Og så kjæm det ei kjærring, og så riv a ifra mæ sveia og b’ynne å slå mæ. Så to æ og dytta te a æ, og så sprang æ. Men så datt a overend, sjø. Jaggu ha dæm itj meldt det. Så vi vart innkalt te polisen, æ og’n Einar og nå’n fler.

Noen dager seinere fikk Emil og Einar ordre om å følge med klasseforstanderen til lærerværelset. De forsto at politiet hadde meldt fra til skolen, og nå skulle de få smake spanskrøret. Det krevde imidlertid at overlærer Benjamin Lie var til stede, og læreren gikk for å hente ham. «Da lura vi på å hopp ut, altså, ifra an’tasjen, for vinduet sto opp. Men det va no bra vi itj gjor det da, for da ha vi knækt fotan», sa Emil. Det viste seg at overlæreren var dratt til byen, og avstraffelsen kunne av den grunn ikke gjennomføres. «Vi vart med tebake te klasseværelset gjæn, og vi hørt itj nå mer siden, så vi oinngjekk no den straffa», sa Emil med en latter.

Til tross for at de fleste på Lademoen var lovlydige og arbeidsomme borgere, førte den sterke tilflyttinga til at det også fantes enkelte som hadde vansker med å tilpasse seg til nye omgivelser. «På Inner-Lamo’n va det bråk og slåssing stødig. Det va polis innover og henta folk næsten kvær dag der, fortalte Emil, og navnga flere berykta slåsskjemper og notoriske fengeselsfugler, «han Sigurd Hervik og ein Skjelvan, og så’n Aksel Vold da, han va godt oppi åra han, og da ha’n itj vært ut ein eineste jebursdag og ei eineste jul, – ut av fængslet altså.

Han bodd i ”Toportagår’n” oppi Leistadgata han, Sodemans gate kalles det no da.» Når blikkenslageren Ole Ulset skulle arresteres måtte det både tre og fire politimenn til for å få lagt ham i jern. Så ble det sendt bud etter vognmann med hest og langvogn som arrestanten ble lagt på. «Det satt ein eller to polisa omskrævs oppå’n innover te Gråmølna.

Derre hendt rætt som det va den tida, og vi gutongan syntes det va artig å sjå, veit du. Men hainn Ulseth va ein snill og hyggelig fyr så læng hainn va ædru, sjø. Og da han vart gamlar så slutta’n å drekk. Han saga ved for’n handelsmann Nergaard, der æ va visargut, og i vedbua der fortælt ‘n mæ mang ein historie.»

I 1908, da Emil Simonsen var 15 år gammel ble han industriarbeider med lønn på 18 øre timen. Da var barndommen over for hans del. Likevel var det den han likte å fortelle om, helt fram til han døde, nesten 90 år gammel. Vi som hørte på satt igjen med inntrykk av Strandveien var et godt sted å vokse opp, til tross for et hardt miljø og trange kår.