Historien om Nyhavna

Øvre Nyhavna under krigen

September, 1943: Det ligger en tykk tåke over Nyhavna. Eksos. Inne i bygningene er det mye bevegelse. Utenfor er det lite. En og annen verftsarbeider strener mellom verkstedsbygningene på Ladehammerkaia.

Det er mye støy, og mye støv. Det lukter vondt. Røyk. Jernbaneskinnene hyler – nye lass med kull til fyring. De lave pipene hoster nådeløst. Dampen fra kjelehusene legger en klam hånd over området.

Det var ikke alltid sånn.

Det var sparsom bebyggelse her før krigen. Trondheim Mekaniske Verksted hadde et lite båtverft. Langs Ladehammerkaia lå en trelastforretning – Dillner & Co. På Jarlheimsletta lå en såpe- og tranfabrikk. Det var alltid industripreget, men da krigen kom, måtte alt annet vike. Siden den gang har ubåtbunkerne pakket inn hele Lademoen og Jarlheimsletta. Det har dominert utsikten mot fjorden og preget mesteparten av bygningsmassen. Etter krigen har området vært gjennom rivningsarbeid. Drift ble avviklet. Det er fortsatt litt stille her.

Slik vil det ikke alltid være.

Betydning for okkupasjonsmakten

Natt til 9. april 1940 ble landet vårt angrepet. Tysk hær, luftvåpen og marine overrumplet det norske forsvaret. Bare to måneder senere, den 10. juni, ble kapitulasjonsavtalen i Trondheim undertegnet. På Britannia Hotell.

Trondheim var av stor strategisk betydning for den tyske okkupasjonsmakten. Norge ble kalt en «skjebnesone». Det var her i Norge, mente tysk ledelse, at krigens avgjørende slag ville stå. Og Trondheim, med sine omliggende fjell, mange sidefjorder og kort avstand til åpent hav, ble deres militært viktigste by. Her skulle både ubåter, slagskip og panserskip ankre opp.

Ønsket var at Trondheim skulle være det største tyske marinestøttepunktet utenfor Tyskland. For å klare det måtte infrastruktur og industri utvikles i stor skala. Bare slik kunne det tyske krigsmaskineriet rulle videre. Støttepunktet for ubåtkrigen i Nord-Atlanteren ble lagt til området vi i dag kaller Nyhavna. Trondheim havnevesen fikk streng ordre om å opphøre virksomheten sin. Konstruksjonen av den første ubåtbunkeren begynte allerede i 1941. Omtrent all bebyggelse på vestsiden av Strandveien ble revet for å gjøre plass til de enorme bunkerne Dora I og Dora II.

Bak stod den samme militært organiserte entreprenørvirksomheten som hadde ansvaret for utbyggingen av Autobahn på 30-tallet. Innsatsstaben som skulle følge opp byggearbeidene i Trondheim fikk navnet «Einsatzgruppe Wiking».På tross av grunnproblemer og mangel på både arbeidskraft og råstoffer, stod anlegget klart i juli 1943. Nordishavet var ubåtkrigens viktigste operasjonsfelt, og Trondheim hadde blitt en «ubåtby».

I løpet av sensommeren og høsten 1945 ble anlegget på Nyhavna overtatt av norske myndigheter – fordelt på Den Norske Marine og Trondheim Havnevesen. Havnevesenet så en brukbar havneplass for sin flåte, og ville ta i bruk Dora II som nytt verksted og verft. I tillegg ville de allierte unngå at bunkeren skulle kunne brukes som utgangspunkt for fremtidig fiendtlig angrep. All konstruksjon over grunnplanet skulle derfor i utgangspunktet rives.

Det ble vanskelig. Man var redd for at mengden dynamitt som krevdes, skulle føre til at grunnen gav etter. Hele boligområdet på Lademoen kunne bli lagt i grus. Dessuten ville det bli kostbart.

Og det var gjenoppbygging folk var opptatt av.